Når livet ditt kan oppsummeres med en Spice Girls-sang, vet du at du har utretta noe

Jeg. er. så. sinnsykt. forvirra. Og sjøl om alt jeg bekymrer meg for sikkert kan løses med litt god gammeldags kommunikasjon, så får jeg meg liksom ikke til det. Hva skulle jeg sagt?

Nei, la oss heller fokusere på det positive.

I helja var jeg i Oslo og besøkte Hanne og Tonje sammen med Valentina, og jeg kjøpte denne boka utelukkende på grunn av den pene forsida:

Og den viste seg å være kjempefestlig! Oppriktig talt. Jeg har blitt fryktelig glad i den.

Så dere ser, barn, at det funker å judge a book by its cover.

Og nå har jeg fått fru Kristine sin bok i posten, så jeg skal lese den. Yay! <3

I'm still here

(denne sangen her. selv om den essensielt er Iris i annerledes tempo - lagd av samme mannen og alt. men treasure planet!)

Jeg er syk og har føkka døgnrytme fordi alt gjør vondt og det lar meg ikke sove. Og jeg tror ikke jeg er helt ferdig med den der ukonstruktiv-høstdepresjon-greia mi. Men bortsett fra det er alt i sin skjønneste orden? Det er ikke ironi eller noe. Alt er ganske fint.

Jeg hørte på radioen for noen uker siden at man kan jobbe som frivillig med å passe på pingviner i Sør-Afrika. Jeg har seriøst aldri hatt så lyst til noe.

omnomnom;

<33

Jeg KAN lage mat, altså

... jeg klarer bare ikke å følge noen kjente oppskrifter. Ergo må jeg lage mine egne. I dag har dette resultert i noe som ligner ganske mye på hjernemasse, men som er kjempegodt og antagelig sunt:

Omnomnom.

Dette er hva du gjør:

Lag tomatsuppe (fra pose eller fra bunnen, velger du det siste er du on your own), og mens den småkoker og sånt tar du og "fyller opp" med det du eventuelt måtte ha liggende rundt av egnede ting, til greia har samme konsistens som lapskaus eller grøt eller noe i den retningen.

Jeg brukte følgende ting:

Bokstavsuppe fra Toro (best!)

Makaroni (husk å ta det oppi litt tidlig så det rekker å bli kokt)

Havregryn

Linfrø

Sesamfrø

Gulrøtter i skiver (rå er bedre enn kokte, ergo legger man dem oppi nesten helt sist?)

Ganske masse pepper

Og det ble supermegagodt! Now you try.

(De gulrøttene var forresten økologiske, og frøene og. Flink meg.)

Awesome!

Såehm, klassen har vært på Litteratursymop... Litteratursynpos... symsop... den greia i Odda. Det var gøy!

Knut Nærum snakka til meg, fordi jeg hadde på meg lappen som vist over. Og etterpå kjente han meg igjen! Og så rart på meg! Men det gjorde vel de aller fleste som var der, haha.

Jeg har masse morsomme historier, men jeg har mer lyst til å gå og sove igjen.

Bare at jeg tenkte jeg måtte dele litt fine og positive ting, liksom?

Lev pent<3

Miljøet og sånn;

På oppfordring fra damen, skal jeg snakke om ting jeg har gjort som er lurt for miljøet.

Da må jeg nesten tenke litt. Riktignok har jeg kjøpt økologiske gulrøtter og the like, og jeg har til en viss grad fått med de andre på kjøkkenet mitt på å kildesortere. Også driver jeg fortsatt og prøver å ikke kjøpe så masse ting (ha!), så jeg driver og strikker skjerf og leggvarmere istedet. De blir søte og stygge.

Ja, også er det dette her, da, som jeg kom over da jeg lette etter hårfarge på Lindex:

Nei, jeg har ikke kjøpt det. Og det skal jeg ikke heller. Selv om det er føkkings tyll.

...Men det er jo ikke noe nytt, liksom. Ingenting av dette er noe nytt.

Skjønt! Jeg har nå offisielt blitt medlem av Natur og Ungdom. Jah. I helja fikk jeg helt randomly et brev med velkomst og button og sånt. Sikkert to år etter at Silje verva meg. Go figure.

Anyways, det var visst alt for i dag, men jeg kommer sterkere tilbake seinere?

Phh.

Jeg er bare helt utrolig dum. Jeg tenker ikke. Eller, det gjør jeg jo. Jeg tenker alltid at det jeg gjør ikke er noe smart, men så gjør jeg det likevel. Det er en form for dumhet, antar jeg.

Egentlig syns jeg ikke at det er dumt (haha!) eller noe sånt. Jeg ville bare konstantere det. Jeg er ikke så veldig lur rett og slett.

...

In other news, det er definitivt høst nå, for jeg har en sånn rar følelse av at jeg egentlig ikke har hud, og at vinden blåser rett inn mellom ribbeina mine og legger seg som vanndråper på lungene og hjertet. Det er litt som om jeg holder på å begynne å grine hele tida. Bare at jeg ikke er lei meg.

Jeg klarer ikke å beskrive det helt, men jeg kan umulig være den eneste? det føles veldig universelt. Som kake.

I morra skal vi lære om prosa! Yay!